Vol 11 2007 - Article

Knut on Norway: Political Populism

Author: Knut S. Langsjoen

Norge er et fysisk langt land, fra Lindesnes i soer til Nordkapp i nord måler det godt over 2200(?) kilometer. Etter Europeisk standard er det også relativt stort med et areal på 325.000 kvadrat kilometer. Vestkanten av landet er en kyststripe med mange små byer som historisk sett har livnært seg på fiskeindustri. Østlandet er hovedsakelig dekket av nåleskog, mens sentrale deler av landet nesten er totalt dekket av fjell. Landets største by er Oslo (Befolkning: 500.000), etterfulgt av Bergen (300.000), Trondheim (160.000) og Stavanger (100.000).

Oslo og Arbeiderkultur

Oslo ligger ”sentralt” beliggende på det flate Østlandet. Her finner man de nasjonale demokratiske institusjonene som stortinget, høyesterett, regjeringsbygget også videre. Kongeslottet er også å finne her. Det ligger i enden av byens hovedgate Karl Johan. Oslo har en sterk følelse av arbeiderkultur så fort man er ute av de helt sentrale gatene og de brune pubene er å finne mange steder i områder som Grønland, St.Hanshaugen og Grünerløkka. Her finner man også Ringnes bryggerier som tradisjonelt sett har vært den hovedsakelige øl produsenten for Østlandet i skarp og nesten aggressiv konkurranse med Frydenlund bryggerier.

Oslo er tradisjonelt sosialt delt opp i øst og vest. Av en eller annen grunn er det et internasjonalt ( i hvert fall Europeisk) fenomen at det er flottere å bo på vestkanten et det er å bo på østkanten av en by. Dette er også tilfelle i Oslo. De rike bor på Holmenkollen, Smedstad, Ullevål, Majorstua og Frogner, mens de med mer moderat inntekt har bosatt seg lenger nord og øst. Grorud-dalen rommer mang en boligblokk og rekkehus. Og jo lenger nordøst man kommer jo flere fremmedkulturelle treffer man på. Holmlia er kjent for sine innvandrergjenger og klassisk nok har en skole som Rommen Skole 75% elever med andre etniske bakgrunner enn norsk. Tidligere var også det man må kunne definere som Oslo sentrum oppdelt i bedre og dårligere områder. Men ettersom Norge har gått fra å være et relativt fattig land til et av verdens rikeste og med en stadig større sentralisering har boligprisene i hovedstaden eksplodert. Bislett ligger ved foten av arbeiderklasse bastionen St.Hanshaugen og huser Bislett Stadion, et stadion hvor mange store norske idrettsbegivenheter har tatt sted. Det er ikke mer enn 500 meter fra Majorstua til Bislett, men fremdeles er det en følelse av østkant og arbeiderklasse på Bislett. Det var her legender som Knut ”Kupper’n” Johansen og Hjalmar ”Hjallis” Andersen svidde ned rundetidene uten klappskøyter, men med de norske arbeiderhjerter. I senere tid har stadionet også blitt hjemmebanen til Vålerenga Idretts Forening.

En ofte kald gåtur over Josefines Gate så er man på Bogstadvegen og i praksis på Majorstua. Det ser egentlig ikke så flott ut når man står i kirkevegen og titter på Majorstua Torg. Men man skjønner hvordan det ligger til når man tenker på at Vegvesenet måtte skifte ut skiltet som viser avkjøringen fra Ringveg 3. Skiltet brukte å lese ”Majorstua” med en litt landlig a-ending. Men etter hvert hadde debatten vært i retten og de beboerne som tok den dit fikk viljen sin. Nå har navnet offisielt blitt forandret til ”Majorstuen.”

Oslos forhold til landet

Tidligere nevnte jeg konkurransen mellom Frydenlund og Ringnes. Dette er ikke bare en konkurranse mellom to byggerier. Historisk sett er dette også et bilde på Østlandets forhold mellom by og land. Oslo er samlepunktet for Østlandet. Folk fra rundtliggende områder som Eidsvoll, Lillestrøm, Jessheim og Drammen ser på Oslo som sitt samlepunkt. Når man snakker om at man skal til ”byen” er det Oslo man snakker om. Det er hit man reiser for å handle, gå på byen, studere, spise på restaurant også videre. På den annen side representerer forholdet en følelse av overlegenhet og mindreverdighet. Når fotballagene Vålerenga og Lyn møtes til oppgjør på Ullevål, så er det en kamp om å være størst i byen. Det er også en kamp mellom øst og vest, arbeider mot fabrikkeier. Men når disse lagene reiser tjue minutter nordover til Lillestrøm eller sørover til Drammen, står supporterne og synger sanger om å banke bønda. Før en juniorkamp mellom Eidsvoll Turn og foreksempel Skeid, manner Eidsvollingene seg opp til dysten ved å snakke om at nå skal by-pinglene fra Oslo få smekk. Tidligere i århundret var det sterk statsstyring av bedrifter. Man tenkte at ved å beskytte selskapene til den mest grundige detalj kunne man ta vare på arbeidsplasser. Derfor la staten til rette for at de to bryggeriene hadde vært sitt marked. I Eidsvoll fikk man bare kjøpe Frydenlund, mens i Oslo drakk man Ringnes. Fremdeles i dag er det mang en søtti-åring som nekter å drikke annet enn sin tradisjonelle pilsner.

Et studium i forhold mellom norske byer sett fra en øl og fotball -synsvinkel

Man kan studere mye ved å se på fotball og øl. Hver by i Norge har sin egen stolthet både når det gjelder de edle dråper og når det kommer til de utvalgte elleve. Dagen før dagen, den 16. mai, er den største fotballbegivenheten i landet. Da valfarter nordmenn til sine respektive stadioner og de største klubbene har hjemmekamp. Hvis et storoppgjør som foreksempel Brann-Vålerenga faller på denne dagen, kan man garantere fullt hus og solskinn over Brann Stadion. Garantert solskinn er ikke så rent lite når man snakker om en by med mer enn 300 regnværsdager i året. Bergens bryggeri er Hansa. Navnet i seg selv sier mye. Bergen er historisk sett en Hanseatisk by, som opplevde sin storhet under glansdagene til det tyske Hanseater forbundet. Byen var også i sin tid nasjonens hovedstad, noe som ble omgjort under dansk styre. Utsagnet ”Eg e’ ikkje fra Norge, eg e’ fra Bergen” er en vanlig bergensk ting og si. Man kan si at dette er snudd litt på hodet. Som nevnt var Bergen en gang landets hovedstad og geografisk er Bergen så norsk det kan bli. Byen er omringet av fjell og er midtpunktet for det vikingske vestland. Uansett er det en sterk følelse av mindreverdighet i Bergen og hvis man er østlending skal man være forsiktig med å sette sine ben på feil pub etter et øst-vest oppgjør på fotballbanen.

Den kanskje viktigste fotballkampen i året er oppgjøret mellom Viking og Brann. Viking er fra Stavanger, en by litt lenger soer på vestlandet og den eneste realistiske konkurransen Bergen har for hegemoni over vestlandet. Stavangers bryggeri er Schous. I disse dager blir Schous nedlagt og siddisene (som man kaller folk fra Stavanger) har gått mann av huse i protest mot staten for at de lar noe slikt skje. Dette er graden av viktighet lokal tilhørlighet har i Norge.

Annerledeslandet

Mye av grunnen til dette er nok den fysiske geografien i Norge. Fjell og fjorder har gjort det vanskelig å kommunisere med andre metoder enn med båt . Man kunne lett kunne komme fra Kristiansand og aldri truffet noen fra Bergen. Visesangeren Odd Børretzen beskriver det glimrende når han i sin sang ”Bestemor” beskriver hvor stor verden var for sytti år siden. Et utdrag fra sangen er som følger:

BESTEMOR

” Min bestemor hadde aldri sett en neger, men hun hadde sett bilder av en, nemlig et bilde i Allers familieblad av Benjamin ”Evil” Washington. Han var neger og myrdet fire mennesker i Wisconsin og ble henrettet i St. Wincton i 1921.

Sett en neger?!? Jeg tror ikke hun noen gang så en svenske, for verden var så stor den gangen min bestemor levde.

Jeg skal forsøke å fortelle hvor stor verden var.

Min bestemor bodde i Øvre Sirdal i Vest Agder, vi bodde på Grorud ved Oslo og en gang kom min bestemor på besøk til jul. Da hadde hun først gått på sine bein tre mil til Tonstad, hvor hun overnattet hos en søster som bodde der, neste dag tok hun en liten vedfyrt dampbåt over Sirdalsvatnet til Moi. Derfra reiste hun med tog til Flekkefjord, hvor hun overnattet hos en annen søster, som var gift der. Tredje dagen tok hun kystruta til Oslo. Det tok to døgn. Hun hadde altså reist i fire døgn fra Vest Agder til Oslo og enda var det en time igjen med bussen til Grorud.

Det er klart at verden var stor.”

Denne geografiske utilgjengeligheten har bidratt mye til å gi Norge mange særegenheter i forhold til resten av Europa. De fleste andre land har en lang historie med felles begivenheter. Holland, Storbritannia, Tyskland, Belgia, Portugal, Spania, Italia, Frankrike, Sverige og Danmark hadde alle kolonier og var stormakter på de syv hav. Norge var selv en koloni og seilte det de andre trengte å transportere noe sted. Nesten hele Europa var underlagt Romerriket. Julius Cecar visste neppe at det i det hele tatt fantes noe nord for Germania. Da hele Europa og til og med Australia var dypt involvert i skyttergraver under den første verdenskrig, mistet Norge halve handelsflåten sin mens den var travelt opptatt med å seile ting for andre. Den industrielle revolusjon som gjorde Manchester svart av sot, gjenspeilet seg i Norge i Boensdalen, utenfor tettstedet Eidsvoll, syv mil nord for Oslo. Det har sjelden fantes en så liten industriell revolusjon. Det er mange eksempler på Norges historie for å stå utenfor.

Denne annerledesheten er akseptert i Norge og ble av tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland gjort til noe positivt gjennom uttrykket ”annerledeslandet.”

Denne innføringen til Norge skrives mye i en uformell jeg -form. Det er mye mer behagelig både for forfatter og leser å slippe formaliteter når man skal formidle personlige erfaringer eller ideer. Når man først er personlig kan man fortelle fra et familiært perspektiv om hvor kort tid det er siden Norge var et land langt bak i den økonomiske utviklingen. Min bestefar, Martin Langsjøen, vokste opp på Langsjøen gård, ca seks mil soer øst fra Røros. Da han var tjue år ryddet han sin egen gård, Åsli, noen kilometer fra barndomshjemmet. Mens han ryddet denne traff han sin fremtidige hustru, min bestemor, som jobbet for en velstående familie fra Vestfold som hadde sommersted der oppe. Romansen blomstret, men selv om man kom fra ødemarken var det regler å følge. Man ba om ei jentes hånd på en ordentlig måte, ved å besøke foreldrene. Min bestefar hadde ingen bil og det gikk var ingen jernbane. Men man gjør så mangt for kjærligheten og min bestefar tok båten sin til Drevsjø. Da var noen timer spart. Derfra tok han sykkelen fatt og syklet de 40 milene (400 km.) det var fra Drevsjø til Tønsberg i Vestfold. Han fikk sitt ja, og snart kom min bestemor til Åsli. Sammen hadde de fått tre barn da andre verdenskrig tok fatt. Forskjellig fra Danmark, valgte den norske Konge og regjering å si nei til overgivelse ovenfor den tyske opposisjonsmakten. Det var lite organisert motstand i Østerdalen (Åsli ligger i Sømådalen, som igjen ligger i det geografiske dalføret Østerdalen), men på landet var det mange som organiserte seg selv. Det var vanskelig å spre propaganda i fjernt og spredt liggende områder. Vidkun Quisling var ingen vesentlig person i Martin Langsjøens motstandslyst. Det var heller en stolthet i det å være norsk og nettopp mangelen på forståelse av utenomverdenen som mobiliserte Ola Nordmann (vanlig navn å gi når man omtaler den generelle nordmann). Motstandshverdagen gikk i all hovedsak ut på å jobbe med tømmerhogst i skogen og gå til en form for geriljaangrep på tyske tropper som beveget seg gjennom området. Mye norsk motstand var bygd på dette prinsippet. De fleste nordmenn var bønder, de bodde på landet, var vant til å gå på ski og de fleste hadde våpen de normalt brukte på jakt.

Nettopp denne motstanden mot okkupasjonsmaktene under krigen er en stor del av norsk stolthet. En reell følelse av uknekkelighet gjenspeiles i det norske samfunn i dag. Etter krigen har det norske forsvar i all hovedsakelighet vært bygd på prinsippet allmenn verneplikt. Alle menn mellom 18 og 44 år er vernepliktige. Dette gir Norge en potensielt stor hær. Når man fullfører den videregående skole er det normalt å gjøre et lovpålagt pliktår i det militære. Med dette medfølger mange konsekvenser for Norge som helhet. For det første er forsvaret en stor utgiftspost på statsbudsjettet. I 2002 var budsjettet på rundt 25 milliarder kroner (5.5 milliarder $AUS). Men en viktigere faktor er det sosiale aspektet av å samle nesten alle unge norske menn, fra alle forskjellige samfunnslag og så uniformere dem. Dette er en slags gjenspeilelse av det norske samfunnet og det norske sosialdemokrati, likhetsprinsippet settes på en spiss og fordommer forsvinner.

Norsk naivitet og ”bonderasisme”

Børretzen vise fortsetter med å beskrive ”uskyldig” norsk ”bonderasisme.”

”Min bestemor hadde altså aldri sett en neger og sannsynligvis heller aldri sett en svenske. Men hun hatet svensker, fordi hennes yngre bror, Jørn, ble stukket med kniv av en svenske på en bar i Detroit i 1918. senere viste det seg at han ikke var svensk, men tysk, men visstnok med svensk mor. Min bestemor var ganske liten av vekst. Hun stekte rislapper og sa ”nå må di være gilde botn og ete dokke mette.”

Min bestemor visste at negere drepte folk i Amerika, at svensker stakk med kniv og dertil kom det fram at hun mislikte katolikker, tyskere, jøder og utlendinger. Hun regnet dem som ukristelige, umoralske, upålitelige og dertil henfallende til drikk. For hva skulle de ellers på den baren i Detroit.

Min vesle mormor var rasist og jeg var meget glad i henne. Hun hadde sett nissen flere ganger i mørket utenfor kjøkkenglaset.”

Naiviteten i denne visen er åpenbar og det er også nettopp det som er poenget. Her snakker man om sytti år siden, men som nevnt var mye av Norge til en stor grad uberørt av verden rundt frem til etter den andre verdenskrig. Jeg vokste opp på et sted som heter Morskogen. Dette er et lite sted med ca. 100 innbyggere. Jeg gikk på skole en mil (1mil=10km) borte, på Langset Skole på Minnesund. Da min bror gikk i første klasse på barneskolen kom det for første gang en innvandrerfamilie til bygda. Dette var familien Buranga, bestående av Bizina, Baoma, Nzigire, Mokaniza, Baguma og Bengicha. Begge foreldrene, Bizina og Baoma, var sykepleiere og hadde fått jobb på det lokale Stensby Sykehus. Dette var en stor begivenhet og alle elevene på skolen fikk hilse på familien. Mange av barna hadde aldri sett en neger unntatt på TV, og det tok mange timer med føling av krøllete hår også videre før ståheien la seg. Dette var i 1983. Familien Buranga ble varmt mottatt på Minnesund og de bor der fremdeles. I det hele kom det mange utlendinger til Norge som importert arbeidskraft tidlig på åttitallet. En ganske så uskyldstro norsk befolkning møtte dette med alt fra varm åpenhet til skeptiskhet. På skolen lærte vi mye om barna i Afrika, om solidaritet og om hvordan man måtte ta vare på andre mennesker som ikke hadde det så bra som oss.

Da smellen kom

På midten av åttitallet kom den store sprekken i verdensøkonomien. I Norge hadde man til da opplevd det som har blitt kjent som Jappetiden. En japp var en person som hadde et stort forbruk av penger og var opptatt av å vise sine materielle goder. Oppgangstider og tilnærmet ingen arbeidsledighet hadde ført til høye lønninger og en veldig optimistisk tro på fremtiden. Bankene lånte ut penger til så å si alle som ville ha det. Som et resultat av lav arbeidsledighet var lånerenten relativt høy, men åpenbart ikke høy nok til å hindre et veldig privat forbruk i befolkningen. Når smellen kom satt mange med store lån til høye renter. Arbeidsledigheten spratt i været og aller verst gikk det utover de som hadde kommet som importert arbeidskraft. Mange av disse hadde fått hentet familie fra hjemlandet eller hadde fått barn i Norge. Arbeidsledigheten blant disse ble enorm og dermed kom også de store sosiale problemene.

Innvandring og politisk populisme

En vesentlig del av norsk kultur er at nordmenn er veldig forsiktige med å si ting rett ut. Nordmenn diskuterer ingenting hvis de ikke må og vi er livredde for å tråkke på noen. Politisk har dette resultert i et svært politisk korrekt språksett. Innvandring har blitt et ikke tema innen politisk debatt , noe høyre populisten Carl I. Hagen har gjort bruk av. Stigende sosiale problemer med innvandrere er umulig å skjule for samfunnet. Ran, vold, narkotikakriminalitet også videre har frustrert nordmenn og mangelen på debatt rundt temaet har skapt en befolkning på kokepunktet. Hagen, som er troende til å bruke hva det enn måtte være for å oppnå politisk oppslutning, har spilt dette kortet hardt. Tvungen norskopplæring, innvandringsstopp, enklere utvisningsmuligheter og liknende har over tid funnet nerven i mye av den norske befolkning. Dette er i all hovedsak grunnen til at Hagens parti, Fremskrittspartiet, nå er landets nest største politiske parti. Denne problemstillingen har ført til mange beskyldninger om at nordmenn er rasistiske. Jeg tror ikke dette til noen stor grad er tilfelle. Sen introduksjon til nye kulturer, en særegen naivitet og mangel på evne til å snakke om faktiske problemer har ført til både en tiltro til ”enkle” populistiske løsninger samt en grunnleggende fremmedfrykt. Dette er forståelig ettersom de fleste volds saker i hovedstaden involverer det man kaller mennesker fra andre etniske bakgrunner. I all hovedsak er dette nordafrikanere, vietnamesere og pakistanere. Et eksempel på norsk blåøydhet i denne sammenheng er at norsk politi ikke bærer våpen. Dette er bygd på en moralsk underliggende forståelse mellom styresmakter og befolkning at man ikke motsetter seg politiet. Våpenbruk mot norsk politi mellom 1945 og 1990 kan neppe ha vært mer en tre-fire tilfeller og dermed har dette systemet fungert. Bruk av mange slags våpen i det siste tiår har eksplodert. Det er i all hovedsak mennesker med innvandringsbakgrunn som står bak dette. Disse elementene har også gjentatt vist aggressivitet mot politiet. Den generelle nordmanns frykt for disse, har ført til mer skeptiske holdninger til mørkhudede generelt. Dermed har en dyp sosial kløft oppstått mellom etniske nordmenn og innvandrere og de sosiale problemene har vokst seg enda større.

Likhet

Nordmenn flest vokser opp i en polstret verden, meget beskyttet fra virkeligheten. De fleste barn går i den offentlige barnehage ettersom både kvinner og menn gjerne velger å være i arbeid. Etter barnehagen kommer ti års obligatorisk, nesten utelukkende offentlig, skolegang og de aller fleste velger også å ta tre år på den offentlige videregående skole etter det. Etter videregående drar som sagt de fleste norske gutter i militæret. Dermed har man nærmest blitt oppdratt av den norske stat fra man er tre år til man er nitten. Denne oppflaskingen skjer også veldig kollektivt ettersom det aller meste er i regi av den norske stat. Likhetsprinsippet skinner igjennom hele det norske samfunnet og er bærebjelken i velferdsstaten. Alle nordmenn er såkalte pliktige medlemmer av folketrygden. Dette innebærer at alle har rett til offentlig helse og trygdeytelser. Studenter i utlandet er ikke noe unntak til denne regelen. Mens svensker som studerer i Australia har private helseforsikringer, er norske studenter underlagt folketrygdkontoret for utenlandssaker. Dette innebærer at den norske ambassade i Canberra betaler for eventuelle sykehusopphold og er økonomisk ansvarlig for studentenes sikkerhet i Australia. Faktisk er det ulovlig å ikke være medlem av folketrygden. Dette innebærer naturligvis også at man er pliktig å betale en viss lønnsandel til staten i skatt for å dekke trygdeutgifter.

Ny økonomi og problemer med den gamle

I de siste år har debatten gått en høy gang hva gjelder privatisering av statlige bedrifter og konkurranseutsetting av offentlig utdannelse og helse. I det hele tatt er sosialdemokratiet som prinsipp på skrantende grunn. Europa hadde for et tiår siden mange senrum-venstre regjeringer, med en eller annen form for sosialdemokrati på agendaen. Tony Blairs ”middle way” er et klassisk eksempel på hvordan politikken har beveget seg mot høyre i Europa. Så har også vært tilfelle i Norge. Arbeiderpartiet som er selve bastionen for norsk sosialdemokrati har utviklet en bredere plattform, mer åpen for nedbygging av staten. Norge er sammensatt av 492 kommuner. I hver en av disse er det mange ansatte. Kommunene er ansvarlige for ting som grunnskolen, aldershjem og små kommunale veger. I tillegg til kommunene finnes også fylkeskommunene. Det er 19 fylkeskommuner og disse har hatt ansvaret for blant annet den videregående skolen og sykehus. På toppen av det hele har man altså staten. Staten har mange statsbedrifter som foreksempel det norske vegvesen, statsbygg, jernbaneverket, havnevesenet, også videre. Disse bedriftene er noe av det som har vist seg å gi store økonomiske problemer for den norske stat og for det norske næringsliv generelt. For å illustrere kan man ta statsbygg som et eksempel. Når den norske stat bygde ny hovedflyplass på Gardermoen, ble det også lagt en ny jernbanelinje forbi flyplassen for å senke tiden det tar å komme seg dit. Denne utbyggingen involverte Romeriksporten, en tunnel som korter reisetiden fra Oslo til Gardermoen med ti til femten minutter. I følge norsk lov skal alle offentlige utbygginger legges ut på anbud for å hindre korrupte byråkrater i å gi oppdrag til bedrifter ut av egeninteresse. Problemet er at en bedrift som statsbygg i praksis ikke kan gå konkurs. De ansatte er som offentlige ansatte underlagt de stats ansattes interesse organisasjoner. Da utbyggingen av Romeriksporten ble lagt ut på anbud, leverte Statsbygg et tilbud som ingen andre bedrifter seriøst kunne konkurrere med. Disse mente at Statsbyggs tilbud var usakelig og at det ikke var mulig å klare jobben på et så lite budsjett. Dette viste seg også å være tilfelle. Utbyggingen sprakk med milliardbeløp og den tok mye lengre tid enn planlagt. En normal bedrift ville under slike omstendigheter bli saksøkt og slått konkurs. I det minste ville ledelsen blitt avskjediget for å ha gjort en dårlig jobb. Dette er altså ikke tilfelle for Statsbygg. Som en statsbedrift ville en konkursbegjæring av Statsbygg være det samme som en konkursbegjæring av den norske stat.

Et annet eksempel på elendig administrasjon fra statens side er Det Norske Havnevesen. For et år siden ble det laget en dokumentar om Havnevesenet. Denne viste en organisasjon hvor ledelsen ble kjørt rundt av privatsjåfører, hvor det var en mafiosisk holdning til andre. Blant annet falt ikke kommentaren fra Havnevesenets sjef om at Oslo havn var ”hans havn”, spesielt i god jord i de norske hjem. Det er også skremmende at mens Stockholms mye større havn har et havnevesen med tjue ansatte, mens i Oslo er antallet over 200.

Dette bildet har gitt den norske befolkningen et bilde av det offentlige som en stor Soviet-aktig koloss, som duger til lite annet enn å bruke skattepenger. Som et resultat har de siste regjeringene begynt å bygge ned mange av de kostnadskrevende organisasjonene. Spesielt har forsvaret og helsevesenet fått føle sparekniven. Men det er lite trolig at dette vil gjøre mye nytte. Tidligere helseminister Tore Tønne understrekte at det norske helsevesen hadde mer enn nok penger, men at problemet heller lå i elendig organisasjon. Sykehusøkonomiene foreksempel styres av leger og ikke av folk med bakgrunn fra økonomi og administrasjon. Dermed legges hovedvekten på helsetilbudet og lite på langsiktige økonomiske mål. Som et resultat forsvinner mye penger som ellers kunne vært brukt på pasienter eller i andre deler av økonomien rett ut i dårlig administrasjon. Et annet stort administrativt problem i den norske stat har vært fordelingsmetodene av penger. Størrelsen på beløpene har vært avhengig av siste års forbruk. Dette har gjort at organisasjoner som Statens Vegvesen er desperate etter å gjøre seg av med ubrukte midler. Dersom Vegvesenet skulle ha igjen penger etter endt budsjettår vil neste års tilskudd bli tilsvarende lavere.

Arbeiderpartiets undergang og en kultur i forandring

Arbeiderpartiets manglende evne til å løse slike problemer har sluppet mer generelt økonomisk liberale politiske krefter som høyre til makten. Borgelig flertall på stortinget gir også liberal politisk handlingskraft. Dette har ført til en storstilt omveltning av strukturen i samfunnet. Blant annet har private sykehus og skoler sluppet til på en mye større skala. Det norske forsvaret er som sagt i en omstillingsfase og går mer og mer mot et profesjonelt forsvar. Økonomisk og forsvarsmessig er dette fornuftig, men mange er skeptiske til de sosiale konsekvensene av at en enorm sosial institusjon som verneplikten gradvis forsvinner. Det er sannsynlig at dette, kombinert med en mer privatisert utdanning kan fjerne mye av det som er igjen av likhetstanken i samfunnet. I det hele har mye av dette konseptet forsvunnet i det siste tiår. Etter Gro Harlem Brundtland har det eksistert et politisk vakuum med en mangel på et klart samfunnsmessig mål. Det er trolig at mye av denne forandringen kom som et resultat av en åpning for markedskrefter innen media. I 1992 kom TV2 som den andre riksdekkende kanalen i landet. Før dette måtte man ha parabol eller kabel nett for å få inn andre kanaler. Man kan kanskje argumentere for at det er farlig med en statsstyrt TV kanal som hovedsakelig medium i et demokrati. Allikevel har landet opplevd en veldig økning av kulturell påvirkning i det siste tiår. NRK var en institusjon i seg selv. Kanalen har et høyt innhold av kulturinformasjon og det er lite såpeserier eller ”billig” underholdning fra USA. Programmer som Norge Rundt, Ut i Naturen og tradisjonelle juleprogrammer ga nordmenn et felles ideologisk sett. Nok en gang er det effektivt å bruke en Odd Boerretzen sang for å se utviklingen fra en kunstners standpunkt.

ANORAKKENE

”En gang brukte statsministeren sykkel til jobben her i landet og hadde sykkelklemmer nederst på buksene. Om søndagen gikk han på skitur med anorakk og nikkers og Verna var med og kanskje Randi og Trygve og ungene . de hadde primus og Kongen tok trikken og betalte voksen billett hvis han ikke var 67 år, eller var det 70 den gangen?

Ref.

Men hvor ble det av anorakkene, og tøflene og strikkejakkene? Hvor ble det av termosflaskene, og gnagsårene og rumpetaskene. Og hvor ble Einar Gerhardsen av?

En gang mente vi at folk måtte være helt like selv om vi skjønte at de som var på gulvet måtte være litt likere enn de som var litt rikere. Og en gang trodde vi at de som hadde penger måtte dø på samme måte som de som hadde fast lønn og i de samme sykehussenger. Men hvor ble det av de gammeldagse rettferdighetsidealene om at alle skulle behandles helt omtrent likt, i rettssalen? Hvor ble det av likhetstanken og hvor har det egentlig blitt av husbanken? Og hvor har det egentlig blitt av Inger Louise Valle? Inger Louise Valle var nemlig justisminister og trodde at det fantes andre midler mot kriminalitet enn å bure folk inn i firkanter av armert betong. Den gang trodde vi at aksjonærer var et slags dyr som bodde i Amerika sammen med sigarer og markedslover...

Ref.

Og forsåvidt, hvor ble det av finansminister Per Kleppe? Hvor ble det av motkonjunkturpolitikken? Når kom markedsloven svømmende fra den store verden og hvor ble det av drømmene om den store velferden? Hvor ble det av gjestfriheten som tok imot slektninger fra landet og flyktninger fra Ungarn? Hvor ble det av drømmen om den varme, vakre og vennlige verden?...”

Boerretzen tar hovedsakelig opp tre temaer i denne sangen. Det første temaet er likhetstanken. Kongen som tok trikken til Holmenkollen under den internasjonale oljekrisen og statsministeren som syklet til jobben er brukt som eksempler på kollektivitet og likhet i samfunnsmessig tankegang. Det viser også idealismen som fantes i den gangens Norge. Det andre temaet er forandringen i det norske folks idealer. Til godt ut på åtti tallet skulle en skikkelig familie ut på skitur på søndagene. Nettopp prinsippet med søndagsstengte butikker har også vært diskusjonsemne i de siste år. En annen forandring som Boerretzen påpeker, er solidaritets og gjestfrihetsprinsippene blant folk flest. Dette viser han til gjennom å synge om evnen til å ta imot både kjente og ukjente med åpne armer. Det tredje punktet er de politiske idealene. Per Kleppe var finansminister fra 1973 til 1979. Han ble kjent for såkalte Kleppe-pakker, hvor staten aktivt gikk inn for å kontrollere lønnsutviklingen og dermed kontrollere inflasjon. I tillegg drev staten under Kleppe aktiv motkonjunkturpolitikk. Dette er bruk av skatter og avgifter for å bremse overdreven vekst og bruk av offentlig forbruk for å kunstig holde økonomien oppe i motgangsperioder. På denne måten ønsket man å holde økonomien stabil. Husbanken er kanskje det beste eksempelet på etterkrigstidens sosialdemokratiske ideal. Dette var en offentlig låneinstans hvor personer med lavere inntekt kunne få billige lån og støtte til å bygge seg hus. Prinsippet bak var at alle skulle ha råd til å bygge seg hus, og idealet at staten var ansvarlig for innbyggernes velvære. En interessant forandring i dette tankesettet er forgudningen av personer som Kjell Inge Røkke, som i løpet av nittitallet befestet seg som den virkelige maktperson i norsk finans. Til forandring fra en konge som tar trikken eller en statsminister som sykler til jobben, liker Røkke å vise at han har penger og brukte blant annet 400 millioner kroner (90 millioner $AUS) på en ny båt. Dette representerer mye av forandringen i norsk idealisme. Mange ser på dette som et negativt brudd med gode norske verdier. Andre ser på det som et brudd med ”janteloven” et prinsipp som ble fanget opp i dikt av den danske forfatteren Axel Sandemose. I dette diktet tar Sandemose opp mangelen på rom for å være annerledes i samfunnet. Diktet er gjengitt på dansk her:

JANTELOVEN

1. Du skal ikke tro at du er noget.

2. Du skal ikke tro at du er lige så meget som os.

3. Du skal ikke tro at du er klogere end os.

4. Du skal ikke bilde dig ind at du er bedre end os.

5. Du skal ikke tro at du ved mere end os.

6. Du skal ikke tro at du er mere end os.

7. Du skal ikke tro at du duer til noget.

8. Du skal ikke le af os.

9. Du skal ikke tro at nogen bryder sig om dig.

10. Du skal ikke tro at du kan lære os noget.

Nasjonalisme, monarkiet og EU

Tidligere nevnte jeg Norges tradisjon om å være litt utenfor Europa. Dette har også gjenspeilet seg i de to avstemningene landet har hatt om EU medlemskap. Mye av grunnen kan være at nordmenn er et veldig nasjonalistisk folk, noe de ikke har særlige problemer med å vise. Nasjonaldagen den 17. mai er et ekstremt eksempel på dette. De aller fleste norske jenter over konfirmasjonsalder eier en bunad. Dette er faktisk en veldig vanlig gave til nettopp konfirmasjonen. På 17. mai går nordmenn i tog og veier med

flagg, synger ultranasjonalistiske sanger også videre.

Dette kan virke forferdende på andre, men hvis man tenker på at Norge i praksis var en koloni i 500 år er det ikke like underlig å forstå den sterke følelsen av nasjonal tilhørlighet. Kongen og kongefamilien er også en viktig faktor rundt denne følelsen. Som mange andre steder har kongens posisjon blitt diskutert. Mange mener at det er feil å ha et monarkistisk statsoverhode i et demokrati i det 21. århundret. De offentlige utgiftene er også et område som har kommet under sterk debatt. Allikevel er det mange som mener at det er fint å ha et symbolsk samlingspunkt som kan være et moralsk holdepunkt for nasjonen. Hver nyttårsaften holder kongen en tale til folket. I denne talen tar han opp positive og negative hendelser i det året som har gått. I løpet av den halvtimen denne talen pågår stopper nesten hele landet og mange tar til seg det som blir sagt. Ettersom tronfølgeren, Haakon Magnus, giftet seg med en alenemor som selv innrømte at hun hadde brukt narkotika, kom monarkiet i en alvorlig krise. Men folket har etter hvert begynt å sette pris på Mette-Marit og slottet har vært forsiktig med å promotere henne til noen stor grad. Dermed har monarkiet befestet sin posisjon og er sterkere enn på mage år. Som nevnt kan det argumenteres for at denne nasjonalfølelsen kombinert med en sterk økonomi og en følelse av å være annerledes kan være mye av grunnen til at nordmenn har valgt å holde seg utenfor den Europeiske Union. Norsk kultur har som sagt åpnet seg mye mot verden i det siste tiår. Følelsen av å være alene i en verden dominert av et stadig mer aggressivt USA har muligens også gitt nordmenn en frykt av å stå alene i en global verden. Utvidningen av EU til å ha med mange nye østblokkland har nok også bidratt til denne følelsen. Dermed har nordmenn blitt mer EU vennlige og mange politikere har ytret ønske om en ny EU debatt og valg innen noen få år. Norge har gjennom EOS uansett bundet seg til mye av lovverket som gjelder ellers i unionen og mange motstandere av medlemskap har innsett at hvorvidt man er medlem eller ikke har lite å si foruten å gi et klart signal om at man ønsker å være en del av Europa.

Nordmenn og religion

Denne oppgaven kunne pågått i det evige, men for å runde av skal jeg ta opp et emne til. Dette emnet er nordmenns forhold til religion. Norge er offisielt en protestantisk nasjon, kongen er på papiret kristen og alle kristne høytider feires i stor stil. Ca. 90% av den norske befolkning er medlem av statskirken. Mange nordmenn har et nært forhold til kirken, men dette er på en annen måte enn i mange andre land. Statskirken er nettopp det, en stasinstitusjon. Den er en del av den norske nasjonalfølelsen. Dersom man går i en norsk kirke på en normal søndag, vil man finne at det er svært få mennesker der. Spør man en nordmann om når han går i kirken vil de aller fleste svare at de går dit når noen doer samt på julaften. Til gjengjeld er det ikke en kirke i landet som ikke er pakket til randen på julaften. Nordmenn valfarter til sitt lokale samlingspunkt, sier fadervår og kommer neppe tilbake før neste år. Allikevel kan man si at kirken har en sentral posisjon i Norge. Det faktumet at kirken er underlagt staten og at norsk kristendom tar en stort sett liberal luthersk form, gjør at folk har et mindre dogmatisk forhold til religion som mange har andre steder. Dette gjør det lettere for de store massene å forholde seg til kirken på et nivå som jeg vil påstå er halvreligiøst. Offentlig promotering av religion er generelt uakseptert foruten innkalling til gudstjeneste, da kirkeklokkene kimer som tradisjonen tilsier. I skolen har man et religionsfag som kalles Kristendom, Religion og Livssyn (KRL). Inntil nylig het dette faget bare kristendom. Før kunne foreldre få sine barn fritatt fra kristendomsundervisning og få erstattet dette med livssynsundervisning.

Som et resultat av større kulturell innflytelse samt at nordmenn har fått et mer internasjonalt syn på livet, har statsreligionen blitt debattert. Stat og kirke kommer mest sannsynlig til å skilles innen få år. Mange mennesker fra andre samfunn sier at dette burde være en selvfølge i det 21. århundrets vestlige verden. Men det mange som er bekymret for at man kan få en dogmatisk og mindre demokratisk kirke og at man kan få mange ”ekstreme” trossamfunn som man foreksempel ser mange eksempler på i Australia.

I Norge er det også store grupper som har en sterk gudstro. Disse gruppene er i all hovedsak geografisk plassert på sør- og vestlandet. Herfra kommer også de fleste som stemmer på statsministerens parti, Kristelig Folkeparti. Statsministeren selv er en prest og mange mener at KRF dytter gjennom mange saker på religiøst grunnlag.